"Kæm faen forstår nokka sånt blant vanlige folk"

Tromsø politiets kunst-dom: "De aller fleste er enig med meg".

I Tromsø har en fingerferdig og humoristisk politimann satt i gang en debatt om kunst og kvalitet. Han, og enkelte av hans kolleger, ble forarget over kunsten som utsmykker den nye politistasjonen i byen. «Kæm faen forstår nokka sånt blant vanlige folk» sa lokallagsleder i politiet, Karl Karlson. I kjølvannet av utskjellingen ble han invitert til å holde sin egen utstilling etter å ha gjentatt formuleringen «dette kunne jeg ha laget selv hjemme i garasjen».

 

Kunstnerne som har deltatt i utsmykningen, og de ansvarlige bak, har klokelig holdt seg unna debatten så langt, for hva kan man stille opp med mot en politimann med pistol? Avbildet under er det utstilte verket "Bevæpningsangst" som er Norges Lover gjennomhullet av politimannens tjenestevåpen:

 

Foto: Trond Tomassen/ ITromsø

Han har helt sikkert mange bak seg i sine argumenter, og han gjør en morsom vri på det hele ved å lage egen utstilling. Men hva er det egentlig han vil, og hva er beveggrunnen bak lignende «opprør fra grasrota» mot at offentlige midler brukes til å utsmykke det offentlige rom? Jeg tror ikke han har tenkt seg så nøye om, når han som en lovens håndhever langer ut mot og latterliggjør en hel yrkesgruppe. Glemmer han at han selv er en post på statsbudsjettet? Glemmer han at det er flere stemmer som skal bli hørt i samfunnet, og at han selv faktisk har i sin instruks å stå opp for mangfold og utrykksfrihet? Han har en god lønn, gode pensjonsrettigheter og en trygg arbeidsplass, det er han vel unt, det er vel noe alle kan ønske seg.

Heldigvis er smaken forskjellig her på berget, og folk er kjappe til å uttrykke sine meninger om kunst betalt av det offentlige, som henger ute der hvor folk ferdes. Vi har noen eksempler fra vår egen historie på hvordan «kunsteliten» har gjort valg, på tvers av folkemeningen, som allikevel i ettertid har vist seg å berike oss, for all fremtid. I Nasjonalmuseet henger flere av Munchs hovedverker, som ble innkjøpt for omtrent 100 år siden. Det gikk også livlig for seg, motstanden fra publikum var sterk og underholdningsverdien høy. Om maleriet «Dagen derpå» av Munch stod det noe sånt som «Hvor lenge skal denne fordrukne skjøge få ligge og vanære vårt Nasjonalgalleri?» 

 

Edvard Munch "Dagen derpå" 1894. Nasjonalmuseet
 

Jeg ser jo at det er moro å leke med farger, men forventer ikke at jeg skal kunne livnære meg på det. Og det er slik jeg mener det bør være også: Man skal ikke bare leke med farger og forvente å skulle kunne livnære seg av det, sier politimannen.

Foreløpig har det ikke vært mange reaksjoner fra kunstmiljøet på denne antikunst-aksjonen i Tromsø. Tommy Olsson har anmeldt utstillingen i Klassekampen og avisa ITromsø, men han mener ingenting om statementet som Karl Karlson vil frem til. Nå vet jeg ikke hva en lovens håndhever tenker om å bli anmeldt for kunsten sin, han slapp billig unna, mye billigere enn kunstnerne som dekorerte Politihuset.

(For ordens skyld må jeg si at jeg driver en Oslo Kunsthandel i samarbeid med en av kunstnerne som har blitt sablet ned av lovens lange arm.)

Er penger til offentlige innkjøp kun statsstøtte til latsabber? Trenger vi kunst? Trenger vi kunstnere? Hva synes du?

 

Gunnar Krogh-Hansen

Kunsteksperten

 

hits